Kjære nære og fjerne slektninger og andre interesserte!

Hensikten med denne nettsiden er å treffe nære og fjerne slektninger og andre interesserte. Jeg ønsker å benytte muligheten som ligger i internett til å gi et lite utsnitt i tekst og bilder av hva våre felles aner har gjennomlevd av godt og ondt fra lang tid tilbake til opp i våre dager.
 
Kanskje vil noen av dere gi meg tilbakemeldinger som kan være med å komplettere bildet, gjerne med fortellinger og bilder.

Spørsmålene er mange:
Hvor kom de fra, hvorfor dro de, når kom de, hvem var de første og hvor slo de seg ned? Mange spørsmål og noen svar.

Jeg har jobbet siden 1980 med å skaffe meg større viten om Søderholm slekta som slo seg ned i fiskeværet Kamøyvær i Nordkapp kommune, Finnmark fylke.

Bildet over viser Kamøyvær før krigen.

Bjørn Søderholm

 Bildet viser mine foreldre i sine ungdomsdager. 

Til dere som venter på nye slektsfortellinger.

Jeg vil sette inn flere fortellinger som omtaler viktige hendelser skjedd i Søderholm slekta.

Foreløpig innhold:

- NRK intervju med Arthur Søderholm ifbm
  kongebesøk i Kamøyvær 25.07 1959    
- MK Meteors forlis - 1959
- Minneord til de etterlatte 
- Opnantragedien 1942
- Skredulykka i Rishamn - 1941
- RMS Titanics forlis - 1912
- Storstormens herjinger i Finnmark påskeuken - 1886 

Dette er et intervju med faren til de tre brødrene som omkom ved MK Meteors forlis, Arthur Søderholm. 

    
En ulykke som rammet alle i min nærmeste slekt svært hardt
 
Meteor var en fiskebåt på 48 fot som var eid av min bestefar Arthur Søderholm og hans bror, Johan.  Bestefar var gått på land pga sviktende helse og de som drev fiske med Meteor var hans tre sønner Charles, Rolf og Arnulf, hans sønnesønn Gustav, samt Birger Nilsen og Hermann Iversen. 

Mandag 12. januar dro de tidlig på sjøen, de kom ikke tilbake.

For de som ikke kjenner til forholdene så langt nord på den aktuelle tiden av året, er det fortsatt mørketid med korte dager. Man hadde heller ikke overlevelsesdrakter og redningshelikopter som kunne plukke deg opp fra havet. Det var lettbåt, korkebelter og sjøtemepratur ikke langt fra null grader.

Beretningene fra Meteors forlis er hentet fra lokalavisa Finnmarksposten som kommer ut i Honningsvåg.

Kamøyværskøyte forlist i går!

En 48 fots stor fiskebåt fra Kamøyvær, MK Meteor, forliste i går ettermiddag utenfor Helnes fyr. Båten hadde seks mann om bord og man frykter for at alle er omkommet.

Meteor gikk ut i går for å dra bruk ved Opnan. Det blåste liten kuling fra nord og det var snetykke. Redningskrysseren ”Haakon VII” gikk ut fra Honningsvåg og fra Kamøyvær gikk tre fiskebåter til assistanse.

Like før kl. 1800 ble det meldt over fiskeribølgen at man hadde funnet en del vrakrester som trolig stammer fra Meteor. Blant annet hadde man funnet en del av overbygget. Fra Helnes fyr gikk det i 17-tiden i går ettermiddag folk ut på leting til Laukvik. De regnet først med å være tilbake ved Helnes fyr ved 23-tiden om kvelden.

 
Kutteren har enten gått på et grunnbrott eller blitt sprengt. Dyp medfølelse strømmer til de ulykkelige som sitter igjen.

Seks fiskere mistet livet ved motorkutter Meteors forlis mandag. De omkomne er skipper Arnulf Søderholm, som er gift og har seks barn, hvorav fire mindreårige. Charles Søderholm som har ni barn, derav fem mindreårige. Rolf Søderholm som har 6 barn, alle mindreårige. Gustav Søderholm omlag 15 år gammel og sønn av Arnulf Søderholm. Hermann Iversen som er gift og har to barn og Birger Nilsen som er ugift.

Arnulf, Charles og Rolf Søderholm var sønner til Arthur Søderholm som var eier av Mk Meteor. De var alle i 40 – 47 års alderen, Nilsen var i 24 års alderen og Iversen om lag 45 år gammel. Foruten de tre sønnene Arthur Søderholm hadde om bord i Meteor, har han er sønn som bor i Oslo. 

Sorgen er stor i Kamøyvær

Igjen etter de omkomne sitter fire enker og i alt 22 barn. Det triste og uhyggelige forliset har gjort et dypt inntrykk i distriktet og i naboværene, og overalt strømmer det dyp medfølelse til de ulykkelige som sitter igjen i Kamøyvær.

Det var mandag at Meteor la ut fra Kamøyvær for å dra garn i bakken utenfor Opnan, tre-fire nautiske mil av land. Ved 12-tiden om formiddagen forlot båten feltet for å gå til havn – det var det siste man hørte fra Meteor. Fra feltet og inn til Kamøyvær tar turen vanligvis halvannen time. Da båten ikke var kommet i havn kl. 15, ble ettersøkningen satt i gang.

Været var forholdsvis bra utpå morgenparten mandag, men ved middagstiden røk det plutselig opp med nordøstlig kuling. Ved Helnes fyr var det liten kuling og snetykke. Tre fiskeskøyter og redningskrysseren ”Haakon VII” begynte med en gang ettersøkningen.

 
Pinefull frykt

Ved 16-tiden om ettermiddagen begynte man å frykte for at det verste kunne være hendt Meteor og dens besetning på seks mann. Det var på den tiden et par livbelter fra Meteor ble funnet drivende i sjøen. Et par timer senere ble frykten for at de seks hadde satt livet til, større, idet det ble brakt på det rene at Meteor hadde forlist i og med at man fant rorhuset og byssa drivende i sjøen.

Letingen fortsatte utover kvelden og natt til tirsdag. Vinden hadde da spaknet betraktelig, men det snedde og det var dårlig sikt. Foruten letingen til havs gikk 2 mann fra Helnes fyr langs land for å undersøke om Meteors mannskap eller vrakrester av båten kunne ha kommet til kysten.

Meteor var en gammel båt på 48 fot, men den var nylig ombygd og var i god stand. Båten var utstyrt med meget godt utstyr – blant annet hadde den sender og ekkolodd om bord. Det fortelles til Finnmarksposten at det aldri ble spart noe for å holde den i tipp topp stand.

Håpet svinner

Om bord i Meteor hadde man en spissbåt, og lenge levet man i håpet om at besetningen kunne ha reddet seg på land i den. Men letingen som fortsatte utover natten av ”Haakon VII”, en del fiskebåter og av folk til lands, skulle imidlertid ut på natten gi det sørgelige resultatet at også spissbåten var knust. Etter å ha undersøkt kyststrekningen på land, var dermed alt håp ute.

Havnefogd Erling Hafto kunne tirsdag fortelle til NTB at motorkutteren Meteor på det tidspunktet ansås for å være totalforlist og at samtlige seks mann om bord var omkommet. Man hadde tidlig på morgenparten funnet en mengde vrakrester inne i Falkebergbukten på østsiden av Magerøya. Blant vrakrestene var også rester av lettbåten. Fra før av var man klar over at Meteor etter all sannsynlighet var forlist, men man hadde hatt et visst håp om at mannskapet hadde klart å ta seg i land i lettbåten. Tofter, bord og biter av både Meteor og lettbåten lå tirsdag og vasket inne i fjæra i Falkebergbukta.

Minesprengt?

Etter vrakrestene å dømme må Meteor enten ha gått på et grunnbrott eller blitt utsatt for en eksplosjon, sa lensmann Knut Valle tirsdag formiddag. Drivgodset som ble funnet var nemlig så istykkersprengt at det bare var pinneved tilbake.  Bare rorhuset som ble funnet, var intakt.

Blant vrakrestene som ble funnet i Falkebergbukten var også Meteors stråkjøl. Erfarne fiskere og båtfolk uttalte tirsdag formiddag til Finnmarkposten at det at stråkjølen ble funnet tydet på at fartøyet ikke kunne være blitt brukket ned, noen som skulle støtte teorien om at kutteren enten var gått på et grunnbrott eller er blitt sprengt, kanskje av en mine. Under krigen var nemlig hele Kamøyfjorden minelagt.

      
Bilde av Arthur Søderholm 

Bakken til Meteor funnet

Kamøyværbåter ut i går for å lete etter mer vrakgods.

EKKOLODDPAPIRET ANALYSERES I OSLO

Fra Kamøyvær meldes til Finnmarkposten at man nu har funnet så godt som hele bakken til motorkutter Meteor drivende inne på Skipsfjorden – men man regner imidlertid med at dette er flytt opp etter at båten gikk ned.

Ved 9-tiden i går morges gikk Kamøyværbåten ”Sæl” med skipper Asbjørn Søderholm ut for å lete på Skipsfjorden og langs landet til Falkebergbukt og Laukvik i håp om å finne noen av de omkomne eller andre ting som kan kaste lys over tildragelsen. I Kamøyvær er det fremdeles delte meninger om hvor "Meteor" hadde gått ned, men de fleste er likevel tilbøyelig til å mene at båten har forlist et sted utenfor Opnanlandet og at det er vind og undervannstrøm som har ført vrakgodset inn over Kamøyfjorden.

Ellers venter man spent på resultatet av analysen av ekkoloddpapiret som firmaet Chr. Tuv i Honningsvåg har sendt til Tekologisk Institutt i Oslo.  Chr. Tuv forteller at man venter svar en av de første dagene

Bestefar Arthur var veldig dyktig med hendene - her en modell av "Meteor" han selv lagde.

Nedenfor finner dere en utskrift fra avisa ”Finnmarksposten” som omtaler det som kom frem under sjøforklaringen etter Meteor forliset  

En eller annen form for eksplosjon – ulykkens mest sannsynlige årsak.

”Vi kan se land”, var det siste man hørte fra båten.

Sjøforklaringen avsluttet lørdag.

Hammerfest herredsrett under ledelse av sorenskriver Finn Christiansen, avsluttet lørdag sjøforklaringen i anledning motorkutter ”Meteors” forlis i havet utenfor Kamøyvær den 12, januar, da seks fiskere som var om bord, omkom. De to sakkyndige som var oppnevnt, havnefogd Erling Hafto (vernepliktig orlogskaptein) og marineløytnant Torolf Gaasvær, ga samme dag sin erklæring om ulykkens sannsynlige årsak. I alt 11 vitner hadde forklart seg for retten, og det var foretatt besiktigelse av de vrakrester av ”Meteor” som var funnet etter forliset.

Årsak: Eksplosjon!

I de sakkyndiges erklæring heter det at man vanskelig kan tenke seg at grunnstøtning eller et grunnbrott kan ha knust Mk ”Meteor” så totalt og strødd bitene slik omkring i løpet av noen timer. Vind og sjø i farvannet ulykkesdagen var etter vitnenes utsagn og etter andre som har gitt opplysninger, ikke beskrevet slik at man kan tenke seg at et uværsforlis på åpent hav har funnet sted. De sakkyndige peker på at vrakrestenes utseende ikke gir grunn til å anta at forliset har skyldtes grunnstøtning. Det heter at mange ting tyder på at årsaken til det inntrufne har vært en eller anen form for eksplosjon. Dog skal det tilføyes at det ikke antas at en eksplosjon av luftflasken kan ha bevirket en så omfattende ødeleggelse av båten.

Vrakrestene slitt tvers av

I sin erklæring har de sakkyndige gitt en beskrivelse av vrakrestene, og det heter blant annet at alle festebolter i båtbakken og på styrhuset var nesten rette og gav inntrykk av å være løftet rett opp og på et vis revet løs fra konstruksjoner hvortil de var festet. Stråkjølen ga inntrykk av å være trykket til den ene siden, men hadde bestemt ingen merker etter berøring med grunn.

Bolter, spiker og beslag i vrakrestene var enten nye eller fullgode. Ingen av de besiktigede vrakrester bar preg av elde eller råte – veden i trematerialene var friske. Beslagene på rekkelinning var flere steder slitt av i langsgående retning. En del av vrakrestene ga inntrykk av å være slitt tvers av og til dels like ved skjøtene. Alle småstykkene som fantes stammet fra forskjellige deler av båten, og ingen av vrakrestene bar preg av brann.

I sin tilleggsforklaring svarte lensmannen i Nordkapp, Knut Valle, på rettens spørsmål at han så det helt utelukket av ”Meteors” fører eller noen av mannskapet hadde nydt alkohol ved anledningen. De var alle om bord ordentlige og edruelige mennesker som aldri misbrukte alkohol.

"Meteor" i førsteklasses stand

Skipstømmermann Maurits Isaksen, sa i sin forklaring at ”Meteor” i de senere år regelmessig hadde vært til overhaling ved hans verksted i Storbukt. Senest hadde de ”klassing” fra 21. mai til 19. juni 1958. Båten ble da gått helt over og fikk blant annet ny stråkjøl, samtidig som all dårlig spiker ble skiftet ut. Liknende overhaling hadde båten sommeren 1957. 1. og 2.august 1958 var den oppe på slippen til bunnsmøring. Vitnet uttalte ellers at båten var i førsteklasses stand og at eieren la stor vekt på å holde den i god stand.

Båten var assurert for 20.000 kroner

Fisker Arthur Søderholm, Kamøyvær, far til Arnulf, Charles og Rolf Søderholm som omkom ved ulykken, forklarte at han sammen med sin bror Johan Søderholm var eiere av ”Meteor”. Broren eiet en fjerdepart av båten.

Han fortalte at ”Meteor” var bygget i Rognan i 19127 og at båten i 1928 fikk innsatt en ny 24HKs Rapp motor. Den var assurert i norske Alliance for 20.000 kroner – den samme forsikringssummen man hadde hatt på båten de siste 11 år. Det hvilte ikke lån på ”Meteor”, som ble ført av hans sønn Arnulf.

Av redningsutstyr var det 7 korkbelter om bord, 2 gummivester, 1 livbøye og en ny småbåt. ”Meteor” var godt vedlikeholdt, sa han, og motoren arbeidet som et urverk.

Arthur Søderholm mente at sønnene drev fiske med ”Meteor” omtrent på samme sted ute i bakken som han selv driftet på den gang han var aktivt med. Medene for fiskeplassen oppga han til ”Lille Kamøy”, ”fri av Opnannæringen og landet ved Brødsteine”, ”fri av Skinstakknæringen”.

”Vi skal snart se land”

Ulykkesdagen hørte han over radio ca. klokken 1150, sønnen Arnulf sende melding. Arnulf Søderholm sa da at de hadde gått 10 minutter fra fiskeplassen. Det ble ikke sagt noe om vær og sjø, men Arnulf hadde sagt: ”Vi skal snart se land”. Videre hadde han sagt at han skal straks skulle komme tilbake over radioen. Det var det siste man hørte fra ”Meteor”.

Arthur Søderholm mener at noe plutselig og uventet må ha inntruffet. Vanligvis skulle det ta ca, halvannen time fra fiskeplassen inn til Kamøyvær.

Vitnet forklarte seg videre om den kurs som vanligvis følges fra fiskefeltet og inn. Man følger da en kurs midt i sundet mellom store og lille Kamøy, sa Arthur Søderholm, som anså det helt utelukket at ”Meteor” kunne ha kommet bort i Jernsteinsbåen – den ligger for langt unna den kurs som følges.

Vitnet kunne heller ikke tenke seg at ”Meteor” var kommet bort i Opnanlandet, for som han sa, hadde Arnulf vært med om bord  i ”Meteor” helt siden han var gutt og var således godt kjent i farvannet.

Fisker Idar Nilsen, Kamøyvær.

Idar Nilsen, bror av Birger Nilsen som omkom og fører av Mk ”Erling” forklarte at han gikk ut med sin båt fra Kamøyvær mandag den 12. januar klokken 7 om morgenen. Det var da stille vær med snekov, og han så ikke noe av landet ved ”Opnanhaugen” (på høyde med Opnanvannet). Han gikk derfor ut på kursen og fant staurene sine, og han fisket utenfor Skarsvågfjorden.

Vitnet sa at han var kjent med den fiskeplassen der Arnulf Søderholm hadde sine garn stående ulykkesdagen og at han anga medene til ”Lille Kamøy”, klar av Opnannæringen og Hesteskoen (innenfor Brødsteinvika), klar av Skinnstakknæringen”. Ulykkesdagen hadde ah nikk sett ”Meteor”, men han hadde hørt meldingen over radio kl 1145.

Anropte og fikk ikke svar

Om sjøforholdene sa vitnet at klokken 11 om formiddagen begynte sjøen og vokse, og en halv time senere ble det nordlig vind opptil styrke frisk bris. Etter denne vindretningen hadde han satt garnlenkene sine. På tur innover til Kamøyvær passerte han Opnanhaugen ca. kl. 1230. Det var da bra lyst. Han kunne se land, og hadde det vært noen i farvannet ville han ha sett det. Til Kuvika kom han noen over klokka 13. Da spurte han etter ”Meteor” som ikke var kommet, og klokka 1345 ropte han på ”Meteor” over radio, men fikk ikke svar. Etter dette gikk han ut for å se etter ”Meteor”.

Mk ”Harald” med skipper Nils Brynjulfsen var på vei innover, men hadde ikke sett noe til ”Meteor”. Deretter kom Mk ”Nordlys” med skipper Oddvar Nilsen, og denne båten slo seg i følge med Mk ”Erling” på leting etter ”Meteor”. Men før vitnet gikk fra Kamøyvær ba han om at redningsskøyten måtte bli varslet. Ca. klokka 16 fant han en redningsvest og litt senere så han en annen vest drivende i sjøen. Deretter fant han styrhuset til ”Meteor”. Det ble funnet ute på fjorden i en linje omtrent mellom Laukvika og Trollvika, noe nærmere øst- enn vestsiden. I samme området ble samme ettermiddag funnet flere vrakrester, blant annet babord side av lugarkappen og stråkjølen.

Ikke ”livsfarlig” vær.

Vitnet sa at det var bra sikt på turen hjemover om formiddagen, men på det tidspunktet han hørte Arnulf Søderholm over radioen var sikten svært dårlig. Det var imidlertid ikke noe ”livsfarlig” vær, sa vitnet og heller ikke farlig sjø. Han kan ikke tenke seg at ”Meteor” har gått opp i grunner utenfor Opnan. Han kom selv forbi der en halvtime senere og måtte da, i tilfelle, ha sett noe. Videre sa han at det ikke var grunnbrott på Jernsteinsbåen. 

”Storeling” skjulte ”Meteor”.

Fisker Oddvar Nilsen, Kamøyvær, søskenbarn av Birger Nilsen som omkom, og fører av Mk ”Nordlys” forklarte at han ulykkesdagen fisket ca. 10 minutters gange vest for den plassen ”Meteor” benyttet. Han så motorkutter ”Meteor” helt til det kom en ”storeling” ca. klokken 10 – de lå da og dro bruket. Senere så heller ikke han noe til ”Meteor” og hørte heller ikke noe over radio. Han gikk hjemover etter å ha satt bruket ca. kl. 1330 og var hjemme ca. kl. 1430. på tur fra fiskefeltet og inn til Kamøyvær har han vanligvis kurs av S  1/2V, og etter å ha passert Opnan legges kursen mot sundet mellom Store og Lille Kamøy.

Mye strømskavel

Vitnet forklarte at han på turen innover verken hørte eller så noe mistenkelig. Klokken 10 om formiddagen var det ennu sørlig bris. Klokken 1030 ble det nordlig vind. Sjøen ble da nokså stygg en stund, helt til klokken 13. Det var mye strømskavel, sa han. Han mente dog ikke at det var farlig vær eller sjø der hvor han var – men det kan ha vært mer strømskavel på grunnere vann, sa han.

Fisker Henry Søderholm, Kamøyvær, bror av Arthur Søderholm og eier av Mk ”7. juni”, forklarte at han ulykkesdagen var ute med sin båt og at han fisket omtrent i samme forvann som ”Meteor” – de lå da ved siden av den og de var i ferd med å tekket garn. Klokken 1110 begynte ”7. juni” å gå mot land. Været var da bra – ikke noe særlig vind, men tung sjø. Det var snekov og siktbarheten var dårlig.

Det siste man så

Fisker Nils Brynjulfsen, Kamøyvær, skipper på Mk ”Harald” var også mandag den 12. januar ute på fiske og lå i 9-10 tiden ved ”Meteor”. Deretter gikk Mk ”Harald” 10 minutters gange lengre øst for å å dra garnlenke nummer to. Fra da av tapte man ”Meteor” av syne, idet det ble en del snekov.

Vitnet forklarte at kursen hjemover ble ble satt klokken 1315. Det var da noe sjø, men det var ikke farlig sjø. Fremdeles var det det lite siktbarhet, men han kunne skimte Opnanlandet. På hjemturen satte han kurs fra ”grævet” mot sundet mellom Lille og Store Kamøy. På høyden med Opnanhaugen eller litt innenfor, så han noe som rak i sjøen. Han mente det måtte være en plastbøye, men han tok det ikke opp. En stund senere så han noe oljet trevirke som fløt på sjøen, og han mente nu i retten at det kunne være rester av ”Meteor”s spissbåt.

Foto av onkel Arnulf og tante Lalla (Ragnhild )

Minneord til de etterlatte etter ”Meteor”s forlis

                 
Hentet fra lokalavisa ”Finnmarksposten”

Disse minneord er skrevet kort tid etter ulykken og før sjøforklaringen. Forfatterens navn er ukjent.

Havet gir – havet tar

Da Ragnhild Ojala var 5 år gammel mistet hun sin far som var fisker utenfor Kjelvik i Nordkapp herred. For 5 år siden da hun hette Ragnhild Søderholm og bodde i Kamøyvær mistet hun sin bror Eilert Ojala som ble skyllet over bord fra en fiskeskøyte på Nordkappbanken – og sist mandag rammet skjebnen henne hardere enn noen gang tidligere. Da mistet Ragnhild Søderholm sin mann Arnulf og sin 15 år gamle sønn Gustav, og også disse hennes kjære ble borte på havet i kampen for tilværelsen for seg og sine. Ragnhild sitter nu igjen med 5 barn hvorav 4 er mindreårig – og hun kan med god grunn spørre: - Hvorfor denne grufulle livsskjebnen, hvorfor disse pinefulle slag, hvorfor er Herren så unådig?

Kan hende har mange kvinner langs vår værhårde og langstrakte kyst opplevd lignende katastrofer gjennom tidene, men når vi tar med at Ragnhild også ble frarøvet mange av sine nærmeste slektninger denne skrekkelige mandagen, i tillegg til at mann og en sønn for alltid ble borte, da må man rystes, og da må man få medfølelse hvor hardkokt man enn er.

- Det er sorg i Kamøyvær, dyp og inderlig sorg. Det var en lammende hånd som la seg over dette lille fiskeværet da meldingene begynte å strømme inn om at ”Meteor” var forsvunnet – og sorgen ble større da man ble klar over at alle håp var smuldret vekk, at ingen av de seks som hadde vært om bord kom hjem igjen.

I Kamøyvær sitter i dag 22 farløse barn, 15 av dem er mindreårige. En slik katastrofe vil naturlig ryste et større samfunn enn hva Kamøyvær er: Kamøyvær er verdens nest nordligste fiskevær med en fastboende befolkning på ca. 280 mennesker. Stedet hører til Nordkapp kommune, og fra Honningsvåg til den rammede bygden er det ca. tre kvarters bilvei, en vei som nu er korket igjen på grunn av snemengder. Nu må man ty til lokalbåtene som heller har få anløp i uken – og med sorgen kommer nu også følelsen av å være isolert, av å være alene.

De fire enkene og de øvrige pårørende etter forliset vet vi får trøst i sorgen av naboene. Vi vet at når verst det røyner på, da glemmes alt annet for det ene, nemlig å stå last og bram med dem det har gått ut over. Befolkningen i Kamøyvær er som alle andre finnmarkinger – Hardføre, usentimental, men med hjerter som banker i medynk. I fiskerhjemmene lar man ikke følelsene så lett få makten over en, kampen, den harde kampen for tilværelsen og eksistensen gir ikke tid til svake øyeblikk, men om man ikke med tårevåte øyne viser sin deltakelse, så kan en skulderklapp, et håndtrykk være nok.

Alle kjenner alle i Kamøyvær. Således er det sorg i alle hjem i bygden, og det finnes ikke ord for å beskrive de tilstander som rår her i dag.

Det kom så brått, sier man om forliset. ”Meteor” skulle bare en snartur ut for å trekke fiskebruket, og været var jo ikke det verste. – Desto mer uforklarlig er da denne ulykken som kommer i tillegg til de mange andre som man har opplevd i finnmark siden nyttår. På 10 – 12 dager er, medregnet ”Amor” fiskerne og ras katastrofen i Kjøllefjord – 19 personer blitt revet bort. Det er slike katastrofer som gjør inntrykk, som får en til å spekulere på om ikke vår nordligste landsdels modernisering, fiskeriene, trekker for store veksler på utøverne og på den befolkning som lever av det havet gir. Havet tar så altfor mye igjen.

Eller hva skal man si om 73 årige Arthur Søderholm som mistet tre av sine sønner og en sønnesønn denne mandagen? Han har i sannhet grunn til å mene at havet har ikke bare vært nådig. Men gamle Arthur hadde likevel fatningen i orden da sognepresten i Nordkapp besøkte han tirsdag og det kan ikke være annet enn fiskernes innstilling til den levevei de har valgt som gjør at han og andre rammede, tross alt må resignere, tross alt har den oppfatning at livet må gå videre, selv om veien er tung og smertefull.

Det gjør det hele verre enn noe at ingen av de omkomne er funnet. Man har ingen å følge til graven – ennu. Deres kjære har funnet en våt grav, de pårørende har ikke noe igjen.

Og Kamøyvær er uten gudshus, de kan ikke samles for å minnes de avdøde. Men presten har gått rundt og gitt trøstens ord og der hjelper, kan hende.

På dampskipskaien i Kamøyvær ligger rorhuset til ”Meteor”, og en rekke andre vrakrester er funnet spredt over et større område, men man har ennu ikke noen formening om årsaken til ulykken. Man tipper på at båten enten har gått mot en grunnbrott eller er blitt minesprengt. Man har ikke funnet noen forklaring ved å studere ekkoloddet som befinner seg i rorhuset. Man har merket seg at senderen sto på gløding. Katastrofen må derfor ha inntruffet like etter at ”Meteor” hadde sendt melding om at den var på hjemtur.

Kanskje blir dette en av de mange uoppklarte ulykker som har funnet sted på  havet, og kanskje kan man komme mysteriet til livs. Men hvorom allting er. De ombordværende er ikke mer. Brått slo timeglasset for dem, og brutalt måtte de på rørende erkjenne at de var frarøvet sine kjære. La oss håpe at de lindret i sin sorg, la oss håpe at de i hvert fall kan få den materielle hjelp som trenges – og la oss endelig ønske at fiskerhjemmene blir spart blir spart for slike slag som har rammet Kamøyvær om ikledd vinterskrud med storhavet utenfor stuedørene og med stormer og snetykke som dagligdagse foreteelser, har en sorg så ufattelig stor og tung.

Vi deler sorgen med dem!

H.H.

Bildet er av Rishamn tatt i tiden før sneskreda

Beretningen er hentet fra nyhets- og annonsebladet for Finnmark fylke ”Vestfinnmarken” fredag den 24. januar 1941 .   

 Fire mennesker drept av sneskred i Rishamn.

1 våningshus, 2 sjøhus og 2 fjøs sopt på sjøen. 8 av 12 berget i land på andre siden av fjorden. 5 måneder gammelt barn brent til døde under overfarten .

En tragisk ulykke av grufullt omfang er onsdag formiddag inntruffet i Rishamn, på vestsiden av Risfjorden, rett overfor Kamøyvær. I orkanaktig storm har et veldig sneskred tatt en hel bebyggelse, bestående av våningshus, sjøhus, kaier og fjøs og ført alt på sjøen. Fire mennesker, én voksen kvinne og tre barn mistet livet.

Sjøen fløt av vrakrester, mens nødropene lød.

En av ”Vestfinnmarkens” medarbeidere, som har vært på ulykkesstedet og fått nærmere opplysninger om tragedien, forteller at sneskredet kom så brått på at man ikke visste sukk for seg før fjorden fløt av vrakrester etter bebyggelsen mens ropene om hjelp gjenlød fra de ulykkelige mennesker.

Ulykken hendte i 12-tiden om formiddagen. Skredet tok med seg 1 ½ etasjes våningshus tilhørende Nils Brynjulfsen, snemassene trykket inn hele veggen i første etasje og førte huset rett på sjøen.

Mirakuløs redning – ført over fjorden inne i huset

To familier med i alt 10 mennesker var inne i huset da det ble tatt. I etasjen ovenpå var Erling Brynjulfsen med sin hustru og deres 5 måneders gamle barn samt Nils Brynjulfsen. Nede oppholdt konen til Nils seg sammen med tre småbarn, én voksen datter og én 15-16 års gutt.

De som var ovenpå berget seg, idet de inne i huset, ble ført av stormen tvers over den 600 meter brede fjorden og kastet opp i Kuvika på andre siden hvor de ble redde i forkommen tilstand. Særlig Nils var meget medtatt og lenge helt fra seg. De andre hadde fått en del skrammer, og det lille barnet var stygt forbrent av komfyren som, da skredet tok huset, falt over faren som satt med barnet på fanget.

Så stemoren omkomme foran sine øyne.

Av de som var nedenunder slapp to fra det med livet. Den ene av dem, den 20 år gamle Aslaug, forteller at hun intet visste av seg før hun befant seg flytende ute på sjøen samen med restene av huset og snemassene. Hun er svømmedyktig og klarte å komme seg opp på en platt, og ble meget forslått og skadet berget midt ute på Risfjorden av redningsmannskap som kom til i småbåt.

Hun hadde sett sin stemor, Hansine Brynjulfsen, bli ført bort og hørte gjennom stormen hennes rop om hjelp, men i slikt uvær som det var, hadde hun ikke kunne gjøre noe for å redde henne. Fru Brynjulfsen ble senere funnet livløs, ilanddrevet på andre siden av Risfjorden.

Gutten som var nedenunder, berget seg også i land i fjæra i Kuvika, men de øvrige tre av Nils Brynjulfsen’s barn omkom. Man fant kort tid etter liket av det største av barnene, en 8 år gammel pike, men de to som var 1 og 3 år gamle, hadde man ikke funnet enda onsdag ettermiddag. Liket av den omkomne småpiken var ført over fjorden og ble funnet i Kuvika.

Foruten våningshuset til Nils Brynjulfsen, tok skredet også hans sjøhus og kaien samt fjøset og førte alt til sjøs.

Dessuten tok også skredet med seg fjøs, sjøhus og kai til Henry Søderholm. Dennes våningshus, som sto midt i bebyggelsen, sto i ly av en bergnakke og ble ikke berørt, mens det på begge sider ble sopt rent.

Drev over fjorden på hustakene

Den 8 år gamle sønnen til Henry Søderholm, Toralf, var i nærheten av sjøhuset da det ble tatt. Skredet tok også ham på sjøen, men han berget seg, idet han klarte å komme seg opp på taket av sjøhuset og red på dette tvers over fjorden hvor han kom seg på land i god behold.

En mann, Daniel Olsen, var inne i sjøhuset til Brynjulfsen da skredet tok det. Han kom seg opp på taket og red på mønet av sjøhuset over fjorden til Kuvika, han også.

Kua til Brynjulfsen ble berget i fjæra, mens Henry Søderholm mister sin. En del småfe lyktes det også å redde.

I begge sjøhusene var det fullt av fiskeriutstyr for 2 skøyter. En del av det ble berget, men meget gikk likevel tapt. I Søderholms sjøhus var det dessuten lager av matvarer m.m., som alt gikk tapt.

Tragedien i Rishamn

Det er et hardt slag som har rammet Nils Brynjulfsen. Han er blitt enkemann for 2. gang. Av de tre barn som omkom, var de to fra siste ekteskap, mens det tredje var den yngste fra 1. ekteskap. Av materielle verdier ellers, tok skredet alt.

Både onsdag og i går har man drevet på med å berge fiskeredskapene, og det ser ut som man skal få reddet det meste, men været hindrer fremdeles alt redningsarbeidet. Det er nesten ikke værende ute.

Noe overblikk over den materielle skade har man enda ikke, men den er sikkert meget stor. Bare våningshuset kommer nok opp i en 5 – 6000 kroner, dertil kommer så altså 2 sjøhus, 2 kaier og 2 fjøs. Alt sammen er av stormen ført tvers over fjorden og rak i land i fjæra der.

Det viser seg dessverre at det lille barnet som ble forbrent av komfyren, ikke stod det over. Det døde i går av brandsårene.

De to yngste barn som omkom, en gutt og en pike, hadde man enda i går kveld ikke funnet.

De reddede ser ellers ut til å slippe bra fra det. Verst er det for Erling Brynjulfsen som kom barfot til Kamøyvær i frosten.

”Jeg fryser og er våt på føttene…… ”

Ellers er det rent eventyrlig hvad de reddede kan fortelle. 12 mennesker ble kastet på sjøen og førtes i forrykende uvær på vrakstumper og hustak tvers over fjorden og ble kastet opp i fjære der. Av de 12 lyktes det de 8 å slippe fra ferden med livet.

Redningsarbeidet ble selvsagt hindret av været, idet det var neste umulig å være på sjøen i båt. Fra Rishamn ble det satt ut en småbåt, den som berget Aslaug, men om bord i båten måtte de bare lense unna og komme seg i land. Senere kom der motorskøyter til, men det tok tid å få fyrt dem opp og komme ut.

På andre siden av fjorden, der hvor de rak i land, går der vei til Kamøyvær, som også hadde telefonforbindelse med Rishamn. Men sneskredet tok også telefonledningene, så i Kamøyvær visste man intet før den 8 år gamle sønnen til Henry Søderholm, Toralf, som red på hustaket over fjorden, kom inn i huset til kjøpmann Bull og bad om å få varme seg. Han var våt på føttene og frøs, sa han. Først etter at man hadde fått roet gutten og spurt ham ut ble man i Kamøyvær klar over katastrofen og drog av sted for å hjelpe.

De reddede er nå innkvartert rundt omkring i Kamøyvær og hos naboene. Fylkeslæge Borgesen fra Honningsvåg som straks ble budsendt, var onsdag ettermiddag i Kamøyvær og tilså dem.

Satte livet på spill for å se etter hjelp

Mest gripende er vel beretningen om de fire i annen etasje av våningshuset som seilte over fjorden innesperret i det. Huset sto så knapt ute mot sjøen, at det ikke kantret, men ble flyttet parallelt av gårde og holdt seg nogenlunde på rett ”kjøl” under overfarten. Etter som det kantret på seg, flyttet de inne fra rom til rom.

Den ene av dem, Erling Brynjulfsen, et par-og-tyve år gammel, krøp ut gjennom et vindu da de var kommet midt på fjorden, hoppet i sjøen og svømte rundt huset, klatret derpå langs veggen og opp på taket, helt opp på mønet for å se etter hjelp. Men i stormen og snefokket var der intet å gjøre eller håpe på, han klatret ned igjen, svømte tilbake til vinduet og klatret inn.

Vi som ikke har opplevd det, kan vel neppe forstå den fortvilede stilling de befant seg i. Innesperret i drift over en opprørt fjord mens huset gynget opp og ned på bølgene som slo mot vegger, vinduer og over taket – uten å kunne gjøre noe – moren med det forbrente, gråtende barn i sine armer – barnets far som fortvilet kaster seg i sjøen for å søke etter hjelp – ingen ord kan uttrykke hvad de måtte føle.

Ingen mennesker hadde vel heller tenkt seg at der skulle gå sneskred på dette stedet, og slett ikke at det skulle føre til en ulykke av sådant omfang. Men skjebnens veier er uransakelig. Vi blotter våre hoder og uttrykker vår dypeste medfølelse med de to hårdt rammede familier i deres store sorg.

Bilde fra Opnan keila - fotograf ukjent


Opnan tragedien fra 1942.  

Beretningen om Opnan tragedien er hentet fra Kjell Fjørtofts bok ”Lille Moskva – den glemte krigen”. Boken ble utgitt i 1982 av Gyldendal forlag. Tillatelsen til å kunne benytte denne delen av boken i beretningen om Søderholm slektas historie, er gitt av Gyldendal Litteratur.

Etter at fortellingen nedenfor ble skrevet har forfatteren Gunnar Myklebust skrevet en ny bok om hendelsene i Opnan. Denne er basert på skriftlig materiale fra de berørte personene, både de som ble skutt i Trondheim og fra Asbjørn.

Jeg vil på det sterkeste anbefale de som er interessert i hva som skjedde og hvordan fangetiden, henrettelsene, fengselsoppholdet i Tyskland for Asbjørn og ettertiden for familien, kjøp boka, den er sterk og vil berøre deg.

Boka kan bestilles fra en bokhandel eller kjøpes på nett.
ISBN 978-82-03-29609-3 / Aschehoug forlag.

Bokens navn er: "Mysteriet på Magerøya"

Vinteren 1942 landsettes det to partisangrupper på kysten av Finnmark som begge opplever hvor tilfeldig ting kan skje under en krig. Den ene i Opnan på Magerøya i februar, og den andre i Åfjorden på Sørøya i april.

Første uke av februar 1942 stamper en russisk ubåt i overflatestilling inn mot Opnan på Magerøya, 8-10 kilometer øst for Nordkapp. Ett gudsforlatt sted der en ikke skulle tro mennesker fant levelige vilkår. Men i begynnelsen av 1930 årene lå en del hus her som ble brukt når laksefisket tok til utpå vårparten. Og folk fortsatte å slå gress der ute.

På dette øde sted fant russerne ut at de skulle plassere en partisangruppe som skulle melde fra om skipstrafikken som passerte forbi Nordkapp-halvøya. I Opnan ville partisanene komme til å sitte i orkesterplass. De kunne bo i husene som sto igjen i fiskeværet uten fare for at noen skulle dukke opp om vinteren.

Sent på kvelden ligger ubåten rett uten for Opnan. Landsettingen må skje i mørket, for seks syv kilometer øst for stedet har tyskerne bygget opp et stort kanonbatteri som dekker sjøsiden. Det er stor havsjø. Likevel avgjøres det at partisanene skal på land. To nordmenn er med i tremannsgruppen, Oskar Karila som leder og Arne Eriksen. Begge er fra Kiberg. De har med seg en russisk telegrafist som hadde vært med å selvmordsekspedisjon til Varangerhalvøya året før da de var tretten mann. Det er ingen norske ubåtloser om bord. Ilandsettingen skal derfor gjennomføres av russiske marinefolk.

To mann ror den første gummibåten inn mot en smal sandstrand på innersiden av en kort molostump. Båten forsvinner i mørket. Få minutter senere blunker det et lyssignal som forteller at de har klart å komme seg på land. Vinden øker på. Storsjøene blir voldsommere. De tre partisanene som skal bli igjen i Opnan, ror inn over i mørket. Like etterpå slår en kjempebrått inn rundt tårnet på ubåten. Flere av marinefolkene forsvinner ut i de frådende vannmassene. Dette får kapteinen til å gi ordre om dykking. Ubåten forlater Opnan. Kapteinen tør ikke ta sjansen på å forsøke å berge de to marinefolkene som helt ufrivillig er blitt igjen på land.

Det samme kjempebråttet tar igjen gummibåten med de tre partisanene og velter den. Alt utstyr blir tatt av havet. Bare en av de tre skylles i land. Praktisk talt all proviant er borte. Men både våpnene, ammunisjonen og de senderne med batteriene er kommet på land med den første båten.

Siden senderne aldri ble brukt i Opnan, kan en med største sikkerhet gå ut fra at telegrafisten som var russer, var en av de to som omkom. Og at det var en av nordmennene, enten Oskar Karila eller Arne Eriksen, som berget seg i land.

De to marinefolkene og den norske partisanen tar inn i det gamle hovedhuset som ennå er i god stand. Huset har flere rom. I ett av rommene finner de en halv tønne med saltet reinkjøtt. Dermed har de mat en tid fremover.

Noen uker etter den tragiske landsettingen, ligger det en liten fiskekutter utenfor Opnan og trekker line. De er fire mann om bord. Gustav Søderholm og sønnene Ragnar og Asbjørn. Den fjerde heter Markus Karlsen. Alle er fra Kamøyvær. Da strømmen er for sterk, går de inn til Opnan for å vente der til strømsettingen gir seg.

På land oppdager de to personer oppe ved hovedhuset og går opp dit. Der blir de ved hjelp av fingertegn bedt om å komme inn. De to fremmede har kjeledress av dongeri utenpå russiske marineuniformer. Fiskerne forstår at det er russiske marinefolk som av en eller annen grunn har forvillet seg til Opnan. Russerne gjør tegn for å forklare at de sulter.

Senere på dagen er de fire fiskerne ute og trekker line og drar tilbake med fisk til russerne. De gir dem også det de har om bord av matvarer og lover å komme med nye forsyninger. Så drar de sin veg. Men så setter det inn med et sammenhengende uvær i fjorten dager.

En av de første dagene i april kommer de to russiske marinefolkene ned til Skarsvåg, utslitte etter å ha tatt seg over fjellet til fots. Den ene er en liten, spinkel kar mens den andre er en kjempe på over 1,90. De går inn i en tilfeldig valgt hus og får mat der. Så loses de til handelsmannen på stedet senere på dagen. Der får de både mat og husly.

Samme kveld blir de to angitt, hentet av 12 -14 tyskere som kommer fra Kamøyvær med fiskekutter. Først prøver tyskerne å ta seg frem til Opnan sjøvegen. Men på grunn av stor havsjø må kutteren gjøre vendereis tilbake til Skarsvåg igjen. På den lyseste tid av dagen loser så den minste av de to russerne tyskerne over fjellet og ned til Opnan der den ene norske partisanen som klarte å komme seg velberget på land, oppholder seg i hovedhuset.

Når tyskerne kommer ned skråningen mot huset der han har forskanset seg, kommer det til heftig skuddveksling. Men etter en tid klarer tyskerne å ta seg inn i huset der de dreper partisanen inn på ett av rommene.

Senere på dagen blir tyskerne hentet av en fiskekutter. Og de har da med seg flere russiske skytevåpen og de to senderne som er oppbevart i svarte kofferter. Men de har ikke med seg noe lik om bord.

Samme dag dette skjedde, skal Hans Slettvold fra Kamøyvær til Opnan for å hente høy der som er slått siste høst. Men da han ber om tillatelse til dette på det tyske havnekontoret, får han beskjed om at dette er umulig fordi en tysk patrulje oppholder seg der denne dagen. Men han skal få vite når han kan dra dit.

Tre dager senere er Hans Slettvold på veg til Opnan. Han undres over hvorfor tyskerne så sterkt har bedt han om å registrere alt han måtte se eller finne der og melde fra til lensmannen når han kom tilbake. Hans har med seg sønnen Alfon og Arnulf Søderholm på turen.

Når båten glir inn til kai i Opnan, ser de at det ligger en vattert russisk uniform og vasker frem og tilbake inne i flomålet. De legger merke til at føtterne og hendene er på plass inne i uniformen. Men kroppen til liket er borte.

Synet er så makabert at de ikke foretar seg noe. Mens Hans Slettvold begynner å arbeide med høyet som han skal ha om bord, tar ungdommene seg en rundtur. Først går de bort til ”Urheim”, ei lita og lav hytte som står i fjæra 2 -3 hundre meter bortenfor de øvrige 6 – 7 bygningene i Opnan. Inne på kjøkkenet står det et vaskefat med nykokt kjøtt som er stablet opp i pyramide. Der ligger også rester av klær og en blodig kjeledress borte i en krå. Kjøttet var lys i fargen og i stykker som var store og uvanlige. Da de ser nøyere etter, oppdager de at det er lårene og overarmene til et menneske.

Husene i Opnan er avlåste om vinteren. Men i hovedhuset der russerne hadde holdt til, er dørene brutt opp. Inne i et av rommene er det mye blod på gulvet. Og det er kulehull i døra. På yttersiden av inngangen er det skutt en mengde dype flenger og sår i den frosne bakken. Det har vært kamp der.

Ved tilbakekomsten til Kamøyvær, melder de fra om det de har sett. Slik tyskerne har bedt dem om. Og lensmannen avhører dem. De forstår at noe er galt fatt.

Halvannen ukes tid etterpå er de tilbake i Opnan igjen. Fremdeles ligger den russiske uniformen med sitt makabre innhold og vasker frem og tilbake opp på strandkanten. De heiser den opp på kaien og ser at armene med hendene og leggene med føttene er plassert inne i uniformen av en eller annen grunn.

I hytta borte i fjæra finner de alt urørt. Det kokte kjøttet står fremdeles reist i en pyramide i vaskevannsfatet, men er nå begynt å råtne.

Nå begynner de å legge to og to sammen. De henter beinrestene fra uniformen og setter de sammen med kjøttet som ligger i vaskevannsfatet. Det er ingen tvil, alt er fra samme person. Det står også klart at bare tyskerne og den russiske marinesoldaten hadde vært i Opnan før dem. Bare de hadde derfor kunnet hugge løs overarmene på liket og kokt dette for at det skulle bli funnet i hytta av de tre fiskerne fra Kamøyvær, som tyskerne visste skulle til Opnan for å hente høy.

En tid senere finner Alfon Slettvold også hodeskallen til partisanen tyskerne har tatt livet av. Den var skjult under en stein nede i fjæra. Han samler nå sammen alle beinrestene i en fiskekasse og graver det ned på den gamle kirkegården på Opnan.

Men hvorfor var det nødvendig å partere et lik og etterpå koke deler av det? Og kaste uniformen med deler av liket ut i keila foran kaia i Opnan?

Svaret kommer den 9. juni 1942. Den dagen åpnes det avhør av de to marinefolkene som ble tatt av tyskerne da de kom til Skarsvåg. Avhørene skjer i selveste Stortinget for åpne dører med presse og kringkasting til stede. Og med Reichskommisar Josef Terboven og hans nærmeste medarbeidere som tilhørere.

Fotografier av de to i Stortingssalen med høyere tyske offiserer i bakgrunnen blir spredt ikke bare til avisene i Norge, men over hele Europa. De to russerne innrømmer åpent at de har drept de tre partisenene og så etterpå partert likene og spist dem.

Men faktum er at bare en av de tre partisanene kom på land i Opnan. De øvrige to druknet under ilandsettingen. Likeså er det et faktum at partisanen og de to marinefolkene som kom seg på land, fant en tønne med saltet reinkjøtt i hovedhuset i Opnan. De hadde mat nok til å klare seg lenge.

Viktigst er det likevel at ingen av personene som møtte eller så de to russiske marinefolkene i Kamøyvær eller Skarsvåg, klarer å dra kjensel på de to russerne som avhøres i Stortinget. Det er to andre personer enn de som ble tatt i Skarsvåg. Det hele er satt i scene av tyskerne.

Samme dag avhørene starter opp i Stortinget, slår tyskerne til igjen i Kamøyvær. Ved hjelp av lensmannen arresteres de fire som hadde gitt russerne fisk og andre matvarer i Opnan. Gustav Søderholm og sønnene Ragnar og Asbjørn. Den siste er bare 16 år. Og Martin Karlsen.

Et par måneder senere, den 10. august 1942, henrettes Gustav Søderholm, hans sønn Ragnar og Martin Karlsen. Mens 16-åringen Asbjørn Søderholm sendes til Tyskland der han overlever oppholdet i flere konsentrasjonsleire. På den måten fjernet tyskerne tre av dem som hadde sett de to russiske marinefolkene på nært hold.

Dagen etter avhørene i Stortinget, 10. juni 1942, har Aftenposten toppoppslag på saken under tittel:

”To sovjetrussiske underoffiserer opptrer som kannibaler i Norge. Slakter og eter tre kamerater, hvorav to nordmenn.”

Det heter i referatet at de to kannibalene forklarer seg med hjelp av tolk. Flere av de tilstedeværende forsto russisk og fikk anledning til ”å stille de spørsmål de lystet.” På dette kom det omgående kvikke svar, heter det i Aftenposten.

Den ene av russerne forteller:

”De tre agentene nektet å gå ut for å lete etter mat. Da besluttet vi, forteller bolsjeviken, å slå i hjel og spise kjøttet slik at vi kunne klare oss. Den 6. mars gjennomførte vi beslutningen. Vi skjøt dem. Etter dette hvilte vi i hytten og bar de drepte inn. Men så ble vi enig om å spise kjøttet og leve av det. Ved hjelp av kniv skar vi et stykke ut av låret på den ene. Vi kokte det. Vi var sultne og det smakte godt. Kjøttet gjemte vi i snøen. Etter at vi hadde fått denne maten følte vi oss bedre for vi var nokså utmattet av sult. Vi levde av agentene til 16. mars da vi oppdaget en fiskebåt som vi anropte. Vi bad fiskerne om å få noget å spise og til slutt lyktes det oss å gjøre oss forståelig. Vi fikk da et stykke brød. Vi betalte for det, for agentene hadde masse penger med seg. Vi bad dem komme igjen med mer mat til oss.”

I følge referatet i Aftenposten, innrømmer de to russerne at hjemme i Russland laget de en postei av menneskekjøtt, og at dette var vanlig.

Konklusjonen er derfor: - ”Menneskelige følelser har de kommunistiske oppdragelsesmetoder tydelig kjemisk renset dem for. De er vokst opp under bolsjevismen og er ektefødte sønner av proletariatets diktatur.”

Referatene fra avhørene i Stortinget ble sendt ut over hele det okkuperte Europa. Alle midler som det var mulig å ta i bruk for å ramme russerne og bolsjevismen, benyttet tyskerne seg av.

Men virkeligheten var at det ikke foregikk noen form for kannibalisme i Opnan. Det hele var iscenesatt av tyskerne. Det er sannheten om den makabre Opnan-tragedien.

RMS ”TITANIC” FORLISET I 1912

Den 14. april 2012 var det 100 år siden RMS Titanic gikk ned etter å ha gått på et isfjell på sin jomfrutur fra Southampton over Atlanteren til USA.

Om bord var også søskenbarnet til min bestefar Arthur Søderholm, Henry Margido Olsen fra Trondheim.

Mor til Henry var min oldefar Karl Adolf Søderholm sin søster, Eva Gustava Søderholm. Eva Gustava var født i Øvre Kalix i Sverige den 31. oktober 1864. Sammen med sine foreldre og 3 søsken dro de tidlig på 1860-tallet via Jukkasjärvi i Nord Sverige, Lyngen i Troms, Hammerfest i Finnmark til fiskeværet Kjelvik på Magerøya. Der ble Eva konfirmert den 21. juli 1879. Eva flyttet fra Måsøy i 1883 til Trondheim og fikk jobb hos snekker Hågensen i Vollabakken.

Sammen med handelsfaktor Ole Rørosgaard fikk Eva Gustava en sønn, Henry Margido Olsen. Ole Rørosgaard reiste i unge år til Finnmark, til sin morbror Andreas Monsen i Kiberg. Der ble det drevet en betydelig forretningsvirksomhet. Senere ble firmanavnet endret til Skancke & Co med hovedsete i Mehamn.

Eva giftet seg med William Johnson og dro senere til USA hvor de slo seg ned i Boston.

Henry Margido reiste til sjøs. I august i 1909 giftet han seg i Trondheim med ”Sina” eller Larsina Magdalene Nilsen. De bosatte seg i Trondheim hvor Henry jobbet på BMV om dagen og tok maskinistutdannelse på kvelden.

I 1912, tidlig på våren, gikk han ut av skolen med beste karakter. Han fikk jobb i Nordgrens rederi i Bergen og skulle mønstre på båt i USA. Det var kullstreik i England, og etter at han hadde ventet en uke på skipsleilighet, fikk han tilbud om plass på Titanic.

De fant han i sjøen med livbelte på. Det var et stort sjokk for kona Sina og resten av familien. Sina hadde nettopp fått datteren Solveig og satt igjen med 2 små barn. På den tiden var ingen form for trygd eller pensjon, så det var ikke så enkelt å miste forsørgeren.

Henry Margido ble senket i havet og fikk som mange av sine slektninger en våt grav.